Kroppen min
Norge: Et av verdens mest likestilte land. Et kjønnsegalitært paradis. Det lykkeligste landet i verden. Det er bildet vi putter på postkortene vi sender ut. Til oss selv, til andre. Ingen liten skrift i hjørnet. Ikke noe post scriptum. Vi er fri! Men mens jeg sitter her, en norsk kvinne fra Norge, i tung joggebukse og svart t-skjorte i den intense sommerheten, noe som har blitt min uniform, så kjenner jeg meg ikke igjen i det.
Jeg har aldri vært fri.
Kroppen min har aldri vært helt min, helt autonom eller helt mitt valg. De sier at kroppen din er et tempel; men for meg, og så mange andre kvinner, er det et fengsel. For kroppen min er kroppen til en kvinne, og det begrenser alt fra hva jeg kan gjøre til hvordan jeg kler meg. Hvordan jeg handler og hvordan jeg blir behandlet. Og dette påvirker hvordan jeg tenker og føler meg. Det begrenser min frihet.
Gjennom hele mitt liv er det blitt tydeliggjort at vi som kvinner er alt annet enn fri.
Det begynte allerede i barndommen. I barnehagen hadde vi en lek hvor guttene skulle jakte på jentene. Målet var å kysse flest mulig jenter. Guttene var rovdyret, og jentene var byttet. Det var en uskyldig lek da. Jeg hadde aldri sett for meg at slik skulle det fortsette igjennom hele livet. Etter hvert som vi ble eldre var det ikke lenger en lek.
Vi fikk tidlig beskjed om at vi måtte passe oss for fremmede. Aldri ta imot godteri eller bli med dem noen steder. For selv om vi var barn, så var kroppene våre fremdeles begjært av noen menn. Det var minst én predator i nabolaget som alle barna kjente til og advarte hverandre om. Han kjørte en hvit varebil. En dag prøvde han å ta en av jentene på skolen min. Jeg har aldri glemt det, og selv i dag blir jeg alltid på vakt når jeg ser en hvit varebil.
Men ofte var ikke det farlige en fremmed. Faren var en eldre gutt i nabolaget som tvang meg og noen andre jenter inn i et lekehus. Vi ble fanget. Han dro ned buksene og trakk ut penisen sin. Han ville at vi skulle se den. Faren var en av guttene på fritidshjemmet som tvang jenter inn på badet slik at han kunne forgripe seg på dem. Faren var en naturfaglærer på barneskolen som likte å gå inn i jentegarderoben mens vi var nakne etter svømmetimen. Han fikk sparken. Men det hjalp ikke. Vi var omringet av fare.
11 år gamle jenter med 24 år gamle kjærester. Redde jentebarn med stefedre som likte å komme inn på soverommene deres om natten for å gi dem massasjer. Gamle, alkoholiserte menn som likte å tafse på oss da vi var på kjøpesenteret. Kjørelærere som likte da vi hadde på oss korte skjørt. Lærere som hadde affærer med de 15 år gamle elevene sine. Jenter som ble solgt bort til andre menn av kjærestene sine. 12 år gamle jenter som ble misbrukt av eldre gutter på fest. Sikkerhetsvakter på skolen som likte å trakassere jentene som gikk der. Voksne menn på samme alder som våre foreldre som lurte oss på nettet og misbrukte oss da vi gikk i fellene deres. Trusler om æresdrap av foreldre om døtrene ikke oppførte seg slik de skulle. Jenter som var sammen med eldre gutter som banket og kontrollerte dem. Mødre som hadde blitt lært det samme som oss da de var små, og som valgte sine partnere deretter. Jenter som vokste opp i hjem hvor mamma ble mishandlet. Og alt er helt vanlig. Normalt. Dagligdags.
Jeg trodde puberteten skulle redde meg. Jeg kunne ikke vente med å få kroppen til en kvinne. Jeg trodde at å bli voksen ville beskytte meg, for da ville jeg være stor og sterk, ikke liten og sårbar. Jeg ville ikke ha oppmerksomheten jeg fikk fra voksne menn. Men jo mer kvinnelig kroppen min ble, jo mer økte de uønskede stirrende blikkene, kommentarene og berøringene.
Jeg husker overgrepene på kroppen min. Jenter på min alder ble voldtatt i parforhold, på fester, i hjemmene sine, i gatene. Faren for å bli voldtatt var noe vi alle var klar over. Vi visste også at hvis det skjedde med oss, ville ingenting bli gjort med det. Politiet kom ikke til å gjøre noe; og du var på egen hånd til å takle de uunngåelige konsekvensene og effekten det ville ha på livet ditt.
Jeg husker at jeg mishandlet min egen kropp for å stoppe overgrepene. Jeg husker det så godt, fordi jeg fremdeles gjør det. Jeg hadde internalisert den falske forestillingen samfunnet hadde lært meg om at jeg var den som burde ha forhindret overgrepene og trakassering. Ansvaret lå på meg, derfor var det min skyld hvis og når det skjedde. Jeg hørte på disse stemmene. Jeg var alltid en “flink jente”; men åpenbart kan det ikke ha vært bra nok. Jeg kan ikke ha vært GOD nok. For det skjedde fremdeles.
Igjen, og igjen, og igjen.
Men jeg hadde gjort alt rett! Jeg fulgte jo reglene. Hvordan kan dette fortsatt skje? Samfunnet hadde gjort det klart at noe med meg måtte være årsaken, ikke menneskene som gjorde det. Årsaken var kroppen min. Jeg hadde vært tynn hele livet, så jeg fulgte den mangelfulle logikken som jeg hadde blitt lært og tvang kroppen min til å bli større, i et forsøk på å bygge en mur mellom meg selv og potensielle predatorer. Jeg bruker disse baggy klærne i forsøk på å ikke tiltrekke oppmerksomhet. Fordi jeg ikke vil ha din jævla oppmerksomhet. Men det hjalp ikke. Jeg ble fortsatt trakassert. Jeg opplevde fortsatt overgrep. Og noen prøvde fortsatt å voldta meg.
Jeg husker jeg fortalte oldemoren min om noe av det som hadde skjedd med meg, og hun avslørte at også hun hadde noen av de samme opplevelsene. Min oldemor ble født i 1920. Jeg husker at moren min fortalte meg om voldtektsforsøk hun hadde opplevd som voksen, og hun ble voldtatt av en 19 år gammel gutt i nabolaget da hun var 13 år. Min mor ble født i 1963 .
Jeg ble født i 1987.
Jeg kjenner kvinner som er blitt voldtatt av sine fedre. Kvinner som har blitt misbrukt av familiemedlemmer, eller venner av familien. Kvinner som har blitt misbrukt av kjærester, venner eller one-night stands. Kvinner som er blitt misbrukt av bekjente og fremmede. Jeg kjenner kvinner som har opplevd overgrep i alle slags situasjoner du kan tenke deg. Og jeg vet at de fleste kvinner bærer på historier om seksuell vold.
Vi har vært omringet av predatorer hele livet. Vi har levd livet som byttedyr i generasjoner. I århundrer. Politiet vil ikke hjelpe deg. Samfunnet vil klandre og skjemme deg. Og folk vil prøve å putte munnbind på deg. Det er en akseptert del av vår virkelighet, men det burde det ikke være.
Kanskje dette er en sliten gammel historie. Kanskje det kjeder deg. Kanskje det er for mye å fatte. Kanskje det er for deprimerende. Kanskje har du hørt alt før. Men det er poenget! Dette er ikke en sjelden historie, den er vanlig. Og vi må fortsette å dele den.
